Magnetisk støy

Oppfatningen i Norge at naturlig magnetisk ‘støy’ vil overdøve signaler fra fornminnene viser seg bare i mindre grad å holde stikk, selv om forholdene her ofte er betraktelig mindre fordelaktig enn under de generelt bedre geologiske/jordbunnsmessige forholdene i for eksempel store deler av Storbritannia, Danmark og Tyskland.

Magnetometriundersøkelser av fornminneområder og potensielle fornminneområder utført en rekke steder i Norge fra Tromsø i nord til Stavanger i sør, samt på Færøyene, har vist at selv om magnetisk ‘støy’ fra berggrunnen og løsavsetninger er et stort problem enkelte steder, er dette vanligvis bare på en del av et område som undersøkes. Ofte har det vist seg at det faktisk kan være en fordel med økte magnetiske signaler fra stein, fordi steinkonsentrasjoner – som gravrøyser, flatmarksgraver, veggvoller, stolpefundamenter osv. – da kommer lettere frem ved magnetometriundersøkelse. Det påståes således i britisk litteratur at bl.a. gravrøyser og veggvoller normalt ikke kan påvises ved magnetometri. Men dette er langt fra tilfellet der steinene de er bygd av overveiende er mer magnetisk enn det omgivende jordsmonnet, slik som tilfellet er i store deler av Skandinavia (og forsåvidt Skottland).
 


Gradiometer i bruk på et fornminnefelt ved Eikertun sykehjem, Hokksund
Foto: T. Kvalnes, Bygdeposten
Utstyr
  • et fluxgate gradiometer (Geoscan FM256) med et minne med plass til 256000 målinger målinger kan tas så tett som 0,0625 m
  • tilleggsutstyr som tillater målinger foretatt lavere ned mot bakken (15 cm istedenfor standard 30 cm), der bakkeforholdene tillater det
  • datautstyr og tolkningsprogrammer.
Forskjellige utgaver av dette gradiometeret er blitt utviklet i England siden 1980-årene spesielt med tanke på arkeologisk prospektering. Instrumentet brukes over hele verden, og er høyt verdsatt, bl.a. av English Heritage. Gradiometeret er lett å håndtere, påvirkes ikke av strømførende ledninger eller magnetiske forstyrrelser i atmosfæren (i motsetning til vanlige magnetometere), og det er vanntett. Forutsatt at jordbunns- og berggrunnsgeologiske forhold ikke er spesielt ugunstige, kan et gradiometer gjenkjenne små magnetiske kontraster i jordsmonnet ned til vel 1 m under overflaten – store utslag kan gjenkjennes ned til minst 2 m.
Fremgangsmåten

Arealkartlegging

Arealkartlegging foregår helst på gress-, slåtte- og beitemark eller høstede kornåkre. Lettere utmark og åpen skog kan også kartlegges, men tar lengere tid, og resultatene blir gjerne dårligere og vanskeligere å tolke. Pløyd mark eller lignende bør ikke kartlegges før de magnetiske partiklene i jorda har fått hvile i noen uker. Arbeidet krever ingen assistent, men hjelp sparer tid og forbedrer nøyaktigheten i vanskelig terreng, spesielt blant busker og trær.

Arealkartlegging utføres ’automatisk’ (ved forhåndsinnstilt skritthastighet), eller manuelt, på oppsatte felt på 20 x 20 m (evt. 10 x 10 m eller 30 x 30 m). Disse må legges ut meget nøyaktig (± 5 cm og N-S/Ø-V). Rutene og målingslinjene (S-N) markeres med ikke-magnetiske plugger ved hver ende. Et stort antall ruter kan settes sammen, men databehandlingen krever at disse må være av én størrelse og ha identisk linje- og målepunktavstand.

Etter at rutenettet er etablert (de første par rutene kan ta inntil 30 min. å legge opp, videre ruter tar gjerne 10 min. hver), vil det ta 20-25 min. å kartlegge ett 20 x 20 m felt med linjeavstand på 1 m. Felt med en linjeavstand på 0,5 m tar ca. 45 minutter. Vi anvender ikke ’zig-zag’ kartlegging, som kan spare tid, men anses å være mindre presis.

Manuell kartlegging foregår vanligvis med en linjeavstand på 0,5 m eller 1 m og en målepunktavstand på 0,5 m eller 0,25 m. En linjeavstand på 1 m og en målepunktavstand på 0,5 m gir 800 målinger pr. 20 x 20 m rute.

’Automatisk’ gradiometerkartlegging er mindre fleksibelt og krever et jevnt og lett terreng. Den form for kartlegging er nødvendig når tette målinger er påkrevd for å kunne registrere eventuelle forekomster av mindre omfattende avvikskilder, særlig stolpehull ol. Tidsbruk her er primært avhengig av linjeavstanden, og ett 20 x 20 m felt kartlagt med linjeavstand 0,25 cm vil ta opp mot 1,5 timer uansett målepunktavstanden. Når et stort sammenhengende område skal undersøkes kan det lønne seg å kartlegge hele området først med relativt stor avstand mellom målingene (eksempelvis 1 m x 0,5 m), for så å velge ut de mest interessante delene for detaljert kartlegging.

‘Skanning’

Dette er et mer eller mindre usystematisk frisøk over et område, der endringene i de magnetiske signalene kan registreres av operatøren. De blir imidlertid ikke oppbevart i minnet og kan derfor ikke databehandles. ‘Skanning’ er mest anvendelig ved oppfølging av avvik registrert under kartlegging, der terrenget eller vegetasjonen ikke tillater vanlig kartlegging, og ved rekognosering av et område som tenkes kartlagt.

 
HOME